På syttitallet fikk Vesten seg en durabelig trøkk, fra en åndsgigant i det daværende Sovjetunionen.

Gjennom sitt storverk, ”Gulag­arkipelet”, som handlet om Stalin­tidens fryktelige fangeleirer, undertrykkelse og også drap på 30 millioner mennesker, hadde nobelprisvinneren i litteratur, Alexander Solsjenitsyn, blitt kjent i Vesten.

Hans oppgjør med undertrykkerne var blitt fulgt med stor interesse. Hele den vestlige medieverden og politiske elite var i høyspenn da denne mannen ble utvist og kom til Vesten i 1974, også til Norge. Men til sin forferdelse oppdaget det liberale,  vestlige mediesirkuset at han var lite interessert i dem.  Og enda verre – han kritiserte dem og hele den vestlige livsstil, dens dominerende tankemønster, verdisett og moralske forfall. Men verst av alt: Mannen var kristen, ikke bare i navnet. Jesus Kristus var helten i livet hans.

 Dermed var det gjort.

 

Avgudene – mediefolket

De gikk til angrep på einstøingen som kom med ideer man for lengst var ferdig med, trodde man. Like før han dukket opp i vest, utvist fra sitt eget fedreland, smelte han til, angrep sovjetsystemet, ja, men også det han kaller krisen som har rammet hele vår kultur og verdensanskuelse, materialismen, selvopptattheten, den naive utviklingsoptimismen, selv etter Stalins og Hitlers tilintetgjørelsesleire.  Han kritiserte skarpt de vestlige dyrebare ideer om menneskets rett til å søke egen lykke, den såkalte selvrealiseringen. 

 I avfallsbøtta havnet også vårt mediedemokrati, det som forfatteren fikk unngjeldei mest for: Han gikk til felts mot Vestens selvgode avguder: MEDIEFOLKET. Han beskylder dem for å sensurere virkeligheten, like effektivt som hvilket som helst diktatur, bare mer utspekulert. Bare det som er i tråd med det moteriktige får oppmerksomhet – og som gjennomterpes til det kjedsommelige.

 

Den provoserende kristentroen

Vestens liberalere og sosialister var forulempet og søkte hevn. Snart satte bakvaskelsene inn mot nobelprisvinneren. Det aller mest provoserende var kanskje at han setter opp kristentroen – ikke bare som et alternativ, men som det ENESTE alternativet. Han viser hvordan økonomi og politikk har slått feil i øst som i vest, skapt nye sosiale problemer fordi man har kuttet båndene til den kristne tro. Individualismen og nytelsessyken er i ferd med å knekke oss.

I stedet for ateisme setter han kristentro. I stedet for selvrealisering settes selvbegrensning, selvfornektelse i stedet for dyrking av personligheten, viktigere å tjene andre enn å bli tjent selv. Alt dette i tråd med Jesu Kristi evangelium.

Kort sagt: Han forkynner at rasjonalismen har ført oss i grøfta. Dersom vi hele tiden forfølger ideen om jordisk lykke som livets mål og fornekter Gud men også Det onde, da innfører vi nettopp ondskapens herredømme på jorden.

 

 

En likesinnet

Her kan vi følge trådene tilbake til en annen gigant i russisk åndsliv, forfatteren Fjodor Mikailovitsj Dostojevskij som levde og virket på 1800-tallet. Han var i sin ungdom revolusjonær og kommunist, ble arrestert og nesten henrettet, men slapp med straffarbeid i en av tsarens fangeleire i Sibir. Her kom han til tro på Jesus Kristus. Kjernen i hans forfatterskap dreier seg om Kristus, som svaret på menneskenes lengsler og problemer. For ham, som for Solsjenitsyn, er menneskenes forsøk på å skape et slags jordisk paradis uten Kristus dømt til å mislykkes. Det vil ende, ikke bare i fiasko, men ofte i noe langt verre: Tyranni og undertrykkelse. Dostojevskij forutså dette et halvt århundre før demonene slapp løs i hans fedreland. Teorien om klassekamp og proletariatets diktatur førte hatet til makten og brakte frem menneskets verste instinkter. Historien har mange slike eksempler. Opprøret mot diktatur og undertrykkelse fører ofte til ny og verre undertrykkelse.

Både hos Solsjenitsyn og Dostojevskij står Jesu Kristi evangelium – gjennomsyret av omsorg, måtehold, tilgivelse og kjærlighet til menneskene – i krass motsetning til Vestens materialisme og nytelsessyke.  Gud, Skaperen, har lagt sin frelsesplan for menneskeheten – i Jesus Kristus. Dette var forfatteren Solsjenitsyns viktigste budskap – et budskap som provoserer voldsomt, men som er det eneste holdbare.

Bli ikke trett av å gjøre det gode!

Håvald Slåtten