De fleste av oss som har levd en stund husker godt det grusomme diktaturet til Enver Hoxas i Albania. I 1967 erklært som den eneste ateistiske staten i verden. All form for religion var strengt forbudt, og det hemmelige politiet passet på at ensrettingen var total. For dem som opponerte det aller minste ventet henrettelse eller straffeleire etter nordkoreansk mønster.
Daniela Drabo (bildet til høyre) var barn og ungdom under dette regimet, en mønster- elev i skolen, alltid beredt til å følge sin store leder, diktatoren og stalinisten Enver Hoxa.
– Det var total ateisme. Jeg var stolt over at vi var den eneste ateistiske nasjonen i verden. Vi dyrket mennesket, Gud fantes ikke. Derimot var det vi som var guder, og kunne forandre alt til menneskehetens beste, selv naturen, forteller Daniela.
Det var strengt forbudt å opponere mot systemet. Hvis man bare lyttet til utenlandsk radio eller TV, og naboen oppdaget det, ble de angitt og sendt i grusomme fangeleirer. Her vanket beinhardt straffarbeid, ikke bare for den som hadde begått forbrytelsen, men hele familien, slektninger og andre ble innesperret i disse «stedene for partiets fiender». Grunnen var selvsagt at når en person er «smittet» av ulovlige tanker, gjaldt det trolig hele slekten også. De hadde ikke lov til å si eller gjøre, knapt nok tenke, noe som gikk på tvers av det kommunistiske systemet.
Daniela var en av de beste elevene i klassen, ble såkalt pionér allerede som ni-åring. Pionérbevegelsen fantes i alle kommunistiske land. Det handlet om å oppdra barna i kommunistisk idelogi og ensretting. Det hadde form av hjernevasking, til støtte for parti og land. Enver Hoxha, lederen, ble tilbedt som en Gud. Daniela ble klasseleder, og måtte gjøre mye for skolen og for partiet.
– Vi ble kalt Enver Hoxhas pionerer, forteller Daniela.
– Jeg skrev dikt til hans ære, og som en av de beste elevene hadde jeg æren av å rope til klassen ved begynnelsen av dagen: «Enver Hoxhas pionerer, er dere beredt til å kjempe for nasjonen og partiet? Da skulle alle svare: «Alltid beredt». Dette ritualet skjedde hver dag ved alle albanske skoler.
I 1985 døde den elskede leder. Daniela var ti år den gangen. – Vi gråt og gråt i dagevis. Hele nasjonen gråt og vi valfartet til graven hans for å ære ham.
Systemet fortsatte under andre personer. Likevel falt kommunismen og diktaturet. Her, som i andre øst- og sentraleuropeiske land i 1990–1991.
Det ble tillatt å praktisere religion. Kirker og moskeer ble åpnet. Danielas familie var nominelt/kulturelt sett muslimer, men faren beinhard ateist. Bestemoren hennes ba henne gå til moskeen, men hun mente fortsatt at det var tåpelig å be til Gud.
– Jeg kunne ikke tro på noe jeg ikke kunne se – mente fortsatt at gudstro var det Enver Hoxha og Marx hadde forkynt: Opium for folket. Likevel kom tankene: Hvordan er det mulig å tro at noe så perfekt som for. eks naturen og menneskekroppen bare er blitt til ved en eksplosjon eller ved tilfeldig utvikling?
Derfor begynte hun å be. «Kjære Gud. Hvis du finnes, fortell meg hvem du er!»– Jeg møtte Bahai-folk som sa at det er noe bra i alle religioner og uansett hvordan du lever eller tror, vil du gå til paradis. Det klarte jeg ikke å tro på. Hvis jeg kommer til paradiset uansett hvordan jeg lever eller tro, hva skal jeg da med Gud her og nå? Jeg mente at bak alle disse ulike tanker og religioner, måtte det finnes én rett vei til Gud. Derfor sa jeg til meg selv: «Hvis du finnes Gud, vær så snill og fortell meg hvem du er, og hvordan jeg kan få kontakt med deg.»
Slik ba jeg lenge. En dag jeg satt hjemme, 23. juni 1993, ba jeg samme bønnen. Plutselig var jeg på en måte rykket bort til et annet sted. Jeg gikk en skitten vei, helt alene. På begge sider av veien var det maisavlinger. Foran meg gikk en person, svært stygg og uhyggelig. Overalt hvor han gikk, satte han sitt merke som liknet på en S. Jeg forstod det var Satan. Han ville tvinge meg til å brenne avlingene fordi ifølge hans ord fortjener folk å dø av sult. Jeg kjempet imot fordi det ville jeg ikke gjøre, en hard kamp. Da hørte jeg plutselig en stemme bak meg. «Vær ikke redd. Du kan bekjempe ham fordi jeg bekjempet ham for to tusen år siden.» Stemmen var varm og kjærlig. Derfor vendte jeg meg mot stemmen, og der så jeg Jesus. Han stod der i all sin herlighet og i alt sitt lys. Jeg glemmer aldri de kjærlige øynene og ansiktet. Igjen sa Han. «Vær ikke redd, løp etter ham og bekjemp ham.» Jeg snudde meg, og hele tiden var Jesus rett bak meg, med hendene på skuldrene mine sa Jesus til meg: «Sa jeg ikke at du kan beseire ham på grunn av det jeg gjorde for deg?»
– Jeg ble rykket tilbake i mitt rom, og nå visste jeg hvem Gud var. Han fant veien til hjertet mitt. Jeg er så privilegert at Han fant meg og frelste meg. Nå bruker jeg tiden på å fortelle mennesker om hvor god Jesus og Gud er. Tidligere var jeg stolt over å komme med ropet: «Alltid beredt for partiet». Nå er jeg beredt til å fullføre mitt sanne kall – gå og fortelle mennesker om Gud og føre dem inn i Guds rike.
“Jeg kunne ikke tro på noe jeg ikke kunne se, jeg mente fortsatt at gudstro var det vår leder Enver Hoxha og Marx hadde forkynt: Opium for folket.”